Kulturformidlingens dilemmaer

Kulturboikott er et virkemiddel som begrenser både den personlige og den den offentlige dialogen, og det rokker ved prinsippet om kunstens frie stilling. Det er derfor et virkemiddel som det alltid skal sitte langt inne å ta i bruk.

Louis Schou-Hansen har skrevet et debattinnlegg om Bærum Kulturhus’ programmering av det israelske dansekompaniet Batsheva på Scenekusnt.no.

Her er svaret til kulturhussjef Kai Gustavsen.

Først av alt: Jeg deler Schou-Hansens bekymring for palestinernes situasjon.

Bærum Kulturhus skal være en ledende produsent og formidler av norsk og internasjonal dans og scenekunst. Når The Batsheva Ensemble er satt på programmet hos oss med forestillingen Three av koreografen Ohad Naharin, er det først og fremst på bakgrunn av kunstnerisk kvalitet. Batsheva har også vist seg som en fantastisk publikumsbygger og døråpner for dans i Bærum. Kombinasjonen av kvalitet og publikumsappell er medvirkende til at vi har hatt Batsheva på besøk mange ganger.

Programmeringen av Batsheva bygger opp under vår visjon om å by på Norges beste kulturopplevelser. Samtidig treffer programmeringen vår misjon svært godt: å få flere til å fatte interesse for kunst og kultur.

Batsheva Dance Company er et av verdens fremste dansekompanier, og Ohad Naharin betraktes som en av verdens fremste nålevende koreografer med et langt og utstrakt kunstnerskap. Hans utvikling av det særegne bevegelsesspråket gaga har definert Batshevas estetiske uttrykk. Gaga har utover dette også en tydelig plass i det større vestlige samtidsdans-bildet. Hans verker er fremført av mange kompanier rundt om i verden, blant annet av Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans.

Vi har selvfølgelig ikke hatt noe ønske om at fremførelsen av dette kunstverket skal bidra til legitimering av israelsk bosettingspolitikk. Vi ønsker at forestillingen skal sees som et selvstendig kunstverk som står på egne ben. Det er tross alt skapt av en kunstner som offentlig har tatt avstand fra den politikken som føres av staten Israel.

Jeg var selv ute og hilste på og diskuterte med Palestinakomiteens demonstranter, og jeg deler naturligvis mye av deres bekymring – helt til det kommer til spørsmålet om boikott. Men jeg støtter både Schou-Hansens og Palestinakomiteens selvfølgelige rett til å mene noe annet enn meg.

Kulturboikott er et virkemiddel som begrenser både den personlige og den den offentlige dialogen, og det rokker ved prinsippet om kunstens frie stilling. Det er derfor et virkemiddel som det alltid skal sitte langt inne å ta i bruk. Å nekte allmennmenneskelige kunstneriske uttrykk er noe mer enn ren økonomisk boikott.  I dette konkrete tilfellet er det ikke noe i forestillingens innhold som er problematisk. Å avvise kunstnere på grunn av etnisitet eller nasjonalitet vil alltid være problematisk og kan lett virke mot sin hensikt. Batsheva Dance Company er et selvstendig ensemble som mottar kulturmidler fra den israelske staten og sponsorer på tilsvarende måte som andre frie grupper. Å avvise et ensemble med en kunstnerisk ledelse som tydelig har plassert seg på venstresiden i israelsk politikk gjør det vanskelig å forsvare en boikott. Det er også slik at selve besøket er organisert av Bærum kulturhus, og ensemblet kommer på selvstendig grunnlag.

Burde vi kontekstualisert temaet i vår markedsføring?

Det er mange dilemmaer knyttet til kulturformidling. I dette tilfellet er dilemmaet Israel, men også problemstillinger som kultursponsing, klima, domfelte artister eller andre lands disposisjoner kan gjøre at det bør stilles spørsmål. Det kan hende at vi kulturformidlere kunne satt disse dilemmaene tydeligere på dagsorden.

Samtidig har jeg faktisk aldri hørt om noen idretts- eller kulturinstitusjoner som har en egen strategi for å informere eller advare om den den enkelte utøvers, artists eller kunstners finansielle situasjon eller om deres samarbeidspartnere.

På den annen side har vi heller aldri markedsført Israels synspunkter. Vi holder oss utelukkende til kunsten i vår markedsføring. Men vi deltar gjerne i diskusjoner og debatter dersom vi blir utfordret på dette eller andre temaer. Vi svarer media og selvfølgelig publikum direkte dersom de har spørsmål om vårt program. Palestinakomiteen pleier også å være til stede og får dermed kommunisert sine synspunkter.

Derfor støtter jeg selvfølgelig kunstneres og andres rett til å ytre sine standpunkter. At de bruker sin posisjon til å forsøke å endre verdensbildet ligger i kunstens vesen. Men jeg ser det ikke som Bærum Kulturhus sin oppgave å endre staten Israels politikk ved å utelate israelske kunstnere på programmet.

Vi ser positivt på at Schou-Hansen løfter frem palestinernes sak og har selvfølgelig heller ingen ting imot at Palestinakomiteen har en fredelig og lovlig varslet markering på utsiden og på den måten minner folk på det som skjer i Palestina. Slik kan forestillingen gi Louis Schou-Hansen, Palestinakomiteen eller andre en positiv anledning til å fremføre et budskap som også opposisjonelle miljøer i Israel kan kjenne seg igjen i.

 

Kai Gustavsen, kulturhussjef Bærum Kultuturhus.

Foto: Ascaf

---