Arkitektoniske utfordringer

Da kulturhuset ble åpnet for publikum i forkant av åpningsforestillingen 4. september 2003, manglet det ikke på tilbakemeldinger fra publikum.

Utforming og beliggenhet av nasjonale og kommunale kulturbygg engasjerer nordmenn.
Men arkitektkontoret Snøhetta viste seg å stå fjellstøtt i nedslaget. Bare noen få tiendedelers trekk på grunn av avvik fra den rette linje skilte huset fra 20 i stil hos publikum.

Og det var de innvendige linjene som var problematiske.
Foajéscenen i andre etasje fikk nemlig skråstilte vegger, noe som fikk en del av de første besøkende til å klage over svimmelhet og kvalme. Illusjonen av at gulvet ikke var vannrett var hard kost for mange. Trass i mange illustrative forsøk med baller for å vise at gulvet faktisk var i vater, måtte Snøhetta innse at effekten ble sterkere
enn forventet og en del endringer ble utført. Men dette var bare småpirk i forhold til det generelle inntrykket. Budstikka hadde flere artikler om saken, og oppsummerte det ganske godt i overskriften, «Svimle, men imponerte», om publikums første møte med bygget. 

Det at tomten var lang og smal og lå ved siden av en motorvei gjorde ikke arbeidet enkelt i forhold til lydisolasjon og akustikk. Premissene for tomtedisponeringen var også gitt ved at det skulle være publikumsinngang fra Arnold Haukelands plass og sceneinngang fra siden som vender mot E16. Kulturhuset ble dermed plassert som en kile mellom kinoen og kommunegården, midt i siktelinjen for de som kommer gående over Rådhusbroen. Og selv om bygget er fysisk mindre enn de omkringliggende bygningene, sto det i ferdig form frem som et tydelig byelement med klar profil i forhold til øvrige bygg i Sandvika. Det var viktigere at formen uttrykte byggets innhold enn at bygget tilpasset seg nabobygningene, mente Snøhetta. 

Og det virket. Når du spaserer i byen kan du ikke unngå å legge merke til kulturhuset. Aller tydeligst kom dette frem om kvelden på høsten og vinteren de første fire årene, da fasaden ble lyssatt for å vise hva som skjedde inne i huset. Det spesielle verket Cromataphora; elektroniske identiteter for Bærum Kulturhus, ble utviklet av kunstnere fra NOTAM og Intravisjon som en integrert del av den arkitektoniske ideen. Ideen var at lys og farger på fasaden skulle gjenspeile det som foregikk inne i bygget. Danseforestillinger fikk én fargenyanse og konserter en annen. Også inne i bygget ble kunsten en del av arkitekturen. Glasskunstneren Cathrine Maskes
silketrykk av 96 forskjellige innsekter ble støpt ned i gulvet og lyssatt med fiberoptikk. Etter 2005 ble
Cromataphora avsluttet pga. vedlikeholdsproblemer.

Arkitektene understreket tidlig at byggets form ble skapt innenfra og ut. Utgangspunkter var den store scenen og sceneloftet – husets bredeste og høyeste elementer. I den store salen med 502 sitteplasser, hvorav 131 på galleriet og 24 fordelt på seks losjer, er setene plassert i en svak bue. Tanken er at publikum også skal ha muligheten til å oppleve hverandre og dermed få en mer sosial og intim opplevelse. Foajeen er husets uformelle offentlig rom med kunstutstillinger, kafé og bar, og fungerer som et møtested mellom Bærums innbyggere og kulturhuset. Og over foajéen henger Foajéscenen 16 meter ut over inngangsdøren og skaper et springbrett for kulturen inn i Sandvika og et tydelig visuelt signal til de som går forbi på utsiden og kikker inn. Bygget ble opprinnelig tegnet med en restaurant på toppen, men denne ble det ikke noe av. I tillegg kom det til en prøvescene i underetasjen etter at grunnforholdene var kartlagt og det viste seg at det var mulig å utvide med et rom i samme format som scenen. 

De kunstneriske utfordringene ved utformingen var
mange. Kommunen ønsket at kulturhuset skulle bygges spesielt for akustisk musikk, men kvaliteten for forsterket musikk skulle helst være like god. I tillegg var det et vanskelig kompromiss mellom teaterscene og dansescene. Sluttresultatet ble noe midt imellom. Scenen er fleksibel og kan utvides når orkestergraven ikke brukes, slik at danserne får den dype og brede scenen de trenger. I tillegg kan man stenge av den øvre delen av salen og dermed gjøre den mer intim når det trenges. Flere av rommene ble også bygget slik at de kan benyttes til ulike aktiviteter etter behov.

Og om det er noen sannhet i uttrykket «the proof of
the pudding is in the eating», kan Bærum kommune
og Snøhetta puste lettet ut. Etter 10 år fremstår Bærum Kulturhus fortsatt som et spesielt vellykket, nyskapende og profilerende kulturbygg – et bygg kommunen og innbyggerne kan være stolte av. 

Fra Kulturhusets 10-års-jubileumsbok.