Alexandre Tharaud

Konsertinformasjon

• Program

  Francois Couperin (1668-1733)
  Les Barricades mistérieuses

  Adolphe Adam (1803-1856)
  Pas de deux (extrait de Giselle, transcription Henri Büsser)

  Charles Gounod (1818-1893)
  Impromptu

  Georg Bizet (1838-1875)
  Nocturne en ré Majeur
  Jules Massenet
  Mélodie (extrait de Dix Pièces de genre)

  André Messager (1853-1929)
  Mazurka (extrait d’Isoline)

  Gabriel Fauré (1845-1924)
  Cantique de Jean Racine (transcription A. Tharaud)

  Francis Poulenc (1899-1963)
  Nocturne n°1 -

  Emmanuel Chabrier (1835-1894)
  Caprice
  Mélancolie, Danse villageoise, Idylle, Scherzo-Valse (extraits des Pièces pittoresque)

  PAUSE

  Maurice Ravel (1875-1937)
  Sonatine

  Claude Debussy (1862-1918)
  La Mer (transcription A. Tharaud)

   

• Programomtale

  Les Barricades mystérieuses er et av François Couperins mest gåtefulle og fascinerende klaverstykker, publisert i 1717 som del av Deuxième livre de pièces de clavecin. Stykket kjennetegnes av en jevn, flytende rytme og tette harmonier som skaper en hypnotisk stemning. Tittelen har gitt opphav til mange tolkninger, men Couperin gir ingen forklaring. Musikken fremstår derfor som et poetisk rom for stillhet, sanselighet og subtil indre spenning. 

  
  Pas de deux fra balletten Giselle er blant Adolphe Adams mest lyriske og uttrykksfulle musikk. I klavertranskripsjonen, (Henri Büsser), bevares den sceniske elegansen og den sangbare melodikken som preger balletten. Stykket veksler mellom øm intimitet og lett dansende bevegelse, og speiler forholdet mellom de to hovedfigurene. På klaveret får musikken et kammermusikalsk preg, der klarhet, rytmisk smidighet og romantisk følsomhet står i sentrum. 

  
  Charles Gounods Impromptu for klaver viser en mer intim og lyrisk side av komponisten, kjent først og fremst for sine operaer. Stykket preges av en sangbar melodikk og en harmonikk tydelig forankret i romantikken. Musikken beveger seg fritt og improvisatorisk, men med en underliggende eleganse og balanse. Her framtrer Gounods sans for uttrykksfull enkelhet, der klaveret nesten får en vokal karakter og uttrykket er konsentrert og poetisk. 

  
  Georges Bizets Nocturne en ré majeur for solo klaver viser en lyrisk og elegant side av komponisten, langt fra den dramatiske kraften i operaene hans. Stykket preges av en rolig flyt, en varm tonalitet og en sangbar melodilinje som minner om en stille aftenvandring. Harmonikken er enkel, men raffinert, og gir rom for nyanserte klangfarger. Nocturnen uttrykker ettertanke og behersket poesi snarere enn virtuos briljans.

   
  Jules Massenets Mélodie, hentet fra samlingen Dix Pièces de genre, er et lyrisk og intimt klaverstykke som bærer tydelig preg av komponistens sterke tilknytning til vokalmusikken. Den enkle, sangbare melodilinjen ligger over en diskret og støttende akkompagnementssats, og gir stykket en nesten arieaktig karakter. Uttrykket er varmt og følsomt, med vekt på eleganse, nyanser og naturlig flyt fremfor virtuositet. 

  
  André Messagers Mazurka fra operaen Isoline er et elegant karakterstykke som forener scenisk sjarm med raffinert klaverstil. Dansen har tydelig polsk rytmikk, men filtrert gjennom fransk letthet og melodisk finesse. Stykket uttrykker både grasiøs bevegelse og lyrisk eleganse, og viser Messagers evne til å gi teatermusikk et selvstendig, poetisk liv på klaveret. 

  
  Gabriel Faurés Cantique de Jean Racine er et tidlig verk som allerede viser hans karakteristiske balanse mellom enkelhet og dybde. I Alexandre Tharauds klavertranskripsjon bevares den vokale linjens ro og inderlighet, samtidig som klaveret gir rom for nyanserte klangfarger. Stykket uttrykker en stille, åndelig konsentrasjon der harmonisk varme og mild fremdrift smelter sammen i et meditativt uttrykk. 

  
  Francis Poulencs Nocturne n°1 for klaver viser komponistens karakteristiske blanding av enkelhet, melankoli og diskret ironi. Musikken er tilbakeholden og nattlig i uttrykket, men rommer samtidig uventede harmoniske vendinger som gir stykket en særpreget spenning. Melodikken er fragmentert og talende, nesten som en indre monolog. Nocturnen formidler et personlig og intimt uttrykk, der stillhet og klang er like viktige som selve tonen. 

  
  Emmanuel Chabriers klaverstykker viser en usedvanlig kombinasjon av fantasi, koloritt og rytmisk vitalitet, der humør og poesi stadig veksler. Caprice fremstår som et fritt og lekent stykke, fullt av overraskelser, brå harmoniske vendinger og en nesten improvisatorisk energi. Musikken virker spontan, men er samtidig nøye formet, med tydelig sans for klang og karakter. 

  
  Stykkene fra Pièces pittoresques utdyper dette mangfoldet. Mélancolie er innadvendt og lyrisk, med en dempet sorgfullhet som uttrykkes gjennom subtile harmoniske skygger. Danse villageoise representerer det motsatte: grovkornet, rytmisk og livlig, med folkloristisk preg og fysisk driv. Idylle er mild og sangbar, preget av ro og enkel skjønnhet, mens Scherzo‑valse kombinerer valsens eleganse med et kvikt, nesten ironisk overskudd. Samlet gir stykkene et rikt bilde av Chabriers særegne og innflytelsesrike klaverspråk. 

  
  Maurice Ravels Sonatine for klaver er et konsentrert og raffinert verk som forener klassisk form med impresjonistisk klangfantasi. Den tredelte strukturen gir klare referanser til tradisjonell sonateform, men uttrykket er lett, transparent og presist. Første sats er bevegelig og elegant, den langsomme midtsatsen preget av rolig sangbarhet og dempet melankoli, mens finalen avslutter med rytmisk energi og virtuos glans. Sonatinen viser Ravels mesterlige kontroll over klang, balanse og detaljer, og fremstår som et av de klareste uttrykkene for fransk klaverestetikk tidlig på 1900‑tallet. 

  
  Claude Debussys La Mer er opprinnelig et symfonisk verk som på nytenkende vis skildrer havets bevegelser, lys og stadig skiftende stemninger. I Alexandre Tharauds klavertranskripsjon blir dette orkestrale mesterverket omskapt til et intimt, men samtidig virtuost klaverlandskap. Transkripsjonen er ikke en ren reduksjon, men en kunstnerisk gjenfortelling, der klaverets klanglige muligheter utnyttes til å fremheve Debussys fargespill, rytmiske fleksibilitet og harmoniske flyt. 

  
  Debussys musikk er her preget av flytende former snarere enn tradisjonell tematisk utvikling. Bølgende figurer, skimrende akkorder og subtile dynamiske nyanser skaper en følelse av kontinuerlig bevegelse, som minner om havets uforutsigbare natur. I klaverversjonen blir lytterens oppmerksomhet rettet mot detaljene: indre stemmer, klanglige overganger og stillheter som i orkesterversjonen kan forsvinne i det større klangbildet. 

  
  Transkripsjonen krever stor kontroll og klangbevissthet av pianisten, men åpner samtidig for en personlig og poetisk tolkning. Slik fungerer Tharauds La Mer både som en hyllest til Debussys radikale tonespråk og som et selvstendig klaververk som bringer havets billedverden inn i et mer konsentrert format.